jeg var på diskrimineringsseminar

Hei, igjen!

Nå er jeg igang med jobben som hovedverneombud. Jeg samarbeider med fire andre avdelingsverneombud.
Skolen, også med sin avd. på Holmlia, er en stor skole med 1000 elever og 110 ansatte.

Vi har altså norskavdelinger, avd. for hørselshemmede, spesialavdelinger for blant annet folk som har hatt slag, folk som har psykiske lidelser, og folk som har psykisk utviklingshemming. STO- avdelinger kalles det.

I helgen var et par elever fra Skullerud og jeg på Holocaustsenteret. Alexa, søstra mi, jobber jo der og hun inviterte oss til et seminar.

Temaet var blant annet å finne ut av om det finnes et felles kampgrunnlag/samlingspunkt mellom alle særforbundene som jobber mot diskriminering.

Tilstede var blant annet organisasjoner som representerer funksjonshemmede, representant fra psykisk funksjonshemming, Stopp diskrimineringen, Ronald Craig som jobber i likestillings-og diskrimineringsombudet, Dag Øystein Ensjø som er leder av menneskerettsalliansen, antirassistisk senter var der, m.fl.
Noen holdt innlegg før lunsj, noen satt i salen og noen var representert etter lunsj ved et panelbord.

Det var interessant med innlegg fra blant annet Monica Wegling, medieforsker Elisabeth Eide ved kulturell kompleksitet, historiker Haave om steriliseringspolitikk og omsorgspolitikk, Espen Ester Pirelli Benestad som jo er opptatt av individets opprør og rett til å være seg selv.

Wegling ironiserte over hvordan alle foreninger som jobber mot diskriminering også er fanget inn av en intern konkurranse om både økonomiske midler og om sympati for sin sak.

Vi fikk høre funksjonshemmedes sinne over stengsler i forhold til blat annet jobb og fritid.

Etter å ha bearbeidet alle inntrykkene etter seminaret, og hørt Alexas fine oppsummering, med blant annet oppfordring til samarbeid, men også til å holde fokus på viktige saker, så tenker jeg at det ligger en spennede utfordring i å tenke nettopp mer på det seminaret ønsket oss å reflektere over.

Er det grunnlag for felles kamp mot diskriminering?

Svaret er ja! Jo mer mangfoldig et samfunn blir, jo mer offentlige kreves det også at vi blir.
I den forstand at det er først når mangfoldet (folk i alle våre variasjoner og snålheter) trives, og er synlig for eksempel i jobb og fritid i vårt samfunn,
at mangfoldet er et mangfold.

Slik sett er regjeringas innsats for de fattigste i Norge laber. Hva er felles for mange av disse folka, jo de går langvarig på sosialhjelp. De møter NAVs krav om moralsk skjerping. Men hvis f.eks. man ønsker å gå på dagsen å fiske etter en kortvarig jobb, på chipsfabrikk eller noe, man kan klare det selv om man for eksempel bruker heroin, eller ikke får eller kan stå i en fast jobb, ja så trekkes penga fra den ørlille sosialhjelpen. Takk og amen!

Allikevel og tilbake til seminaret, med mer synlig mangfold, forståelsen og kamp for samme rom:
Mon tro om ikke dette også skaper, sakte, men sikkert den tryggheten som gjør at diskriminering og mobbing etter hvert byttes ut med en forståelse av hvem vi vi er.

Hilsen Hovedverneombudet

Hjem fra La Napoule til gamlelandet

I dag er det fredag 18. september og jeg drar hjem. Jeg har blitt verneombud på Skullerud, og det er en del ting vi må videreutvikle der. Jeg skal fortsette med en ny klasse.

Det har stort sett vært supert vær, med det regnet voldsomt en kveld. Begge bildene er tatt fra verandaen til Karis leilighet.
Jeg har svømt mye, men jeg har også fått meg et par turer til Nice og Cannes. Jeg er ganske flink til å få kontakt med de innfødte her, og har lært litt fransk. Blant annet ble jeg kjent med Danny, en 55 år gammel fransklærer. Hun var hyggelig og viste meg Antibe. Hun vil gjerne gi norske franskkurs om man er på disse trankter. Da kan jeg videreformidle hennes telefonnummer.
Jeg er jo av den oppfattnig at innen språkinnlæringsteori har kontakten med de innfødte vært underkommunsert, og spesialiseringen og med den ofte segregering, vært lagt for mye vekt på. Jeg mener at samarbeidet med bedrifter også burde ligge til skolene å gjøre fristende.


Klart man skal være proff når man underviser utlendiger norsk, men noen av de viktigste grepene er strukturelle. Det er ikke riktig og etter intensjonen at mange elever som er på introduksjonsprogram for flyktninger ikke får skikkelig praksisplasser. De følger strukturen 3- dagers kurs på Skullerud, og de skal ha to dager praksis, noe de ofte ikke får. Oslo kommune har Norskprøver som mål for opplæringen, men øverste nivå, Norskprøve 3 er vanskelig for elever som har liten skolebakgrunn. De blir gående for lenge på vanlig norskkurs. Flere bør starte i yrkesrettede kurs raskt. Den gruppa som skal ta videregående skole eller høyere utdanning, trenger lærere som jobber innen det paradigmet. Det er en god del HMS-relaterte saker for både ansatte og deltakere på kurs som kommer seilende inn sammen med vinteren. Jeg håper at jeg kan videreformidle noen av disse.
de beste hilsner fra ivan

Hilsen fra La Napoule i Frankrike

Jeg har litt ferie å ta igjen. Jeg er i landsbyen la Napoule, leier leilighet av Kari, moren til Kjetil, han er en kamerat av meg.
Det er nydelig her, veldig varmt og fint å bade. Noen fine små strender, rosèvin i glasset og spist noen kjempereker til middag. Veit at det er en streng der inne som skal ut, men fikk ikke helt teken på å rense de. Valgte more off, than less off, i avskrellingsprosessen. Nå lurer jeg meg unna litt tunge nettleksjoner i nordisk, inspirert etter av en av mine mange lufteturer ut på verandaen.

I dag var jeg på stranda, har rukket å bli litt solbrent. Deilig å svømme, men vannet er kjølig nå et par dager, for så og bli varmere igjen. Det har med strøm og bølger å gjøre. Men du ligger på stranda pakket inn i varme, klar blå himmel og bølgesus iblandet stort sett franske stemmer.

På kveldene leser jeg altså en bit av første delen nordisk nettstudie. Språkets struktur og mønstre. Jeg vet ikke hvor mye jeg kommer til å ta av det, men behovet er der...

Ute er en stor veranda og utsikt ut over grønne topper av bladtrær, en liten elv som finner veien ned mot havet, en grønn park. Lys fra suksess der borte i Cannes eller er det Nice? Fyrverkeri!


Det slår meg til stadighet hvor suksessfulle vi mennesker er. Med suksessen følger spesialiseringer og industrier. Disse løper igjen løpsk i sine egne baner hvor ting som en gang var avslappet vitenskap, nyskjerrig og spirende grundervirksomhet, eventyrlyst, en ide, vokser seg så til noe eget, sterkt, som nå ser seg selv og oss med andre øyne, et nytt blikk. Men er det vitenskapens blikk nå?

Jeg vet? at noe av miljøbekymringene og domedagspofetiene også har vost seg stor av håpløsheten av en urettferdig verden, frustrasjonen over rikdommen som allikevel segregeres inn i de tusen bransjer...
Slik ser vi paralelt, med den deilige suksessen, noe utrygt, stygt. Noe annet...

Det slo meg da jeg gikk nede ved valgbodene, til og med fikk jeg noen ord med Jonas, at alle representaner der nede sa: miljø, miljø! Men det lå noe bløtt og lite handlekraftig ordene der nede.
Er det for stort å snakke om lik fordeling av penger fra naturens ressurser?

Blir det kun miljøvern snakk, uten at det kobles opp mot det faktum at mange folk falktisk ikke har fått særlig ut av det naturen borger for, er det ikke bra.

Ivan og jeg hørte Eva Jolie fortelle om hvordan råvareressursene suges ut av landene, selskaper som kjøper seg sitt private lille driftsområde, og suger ut, for så og være registrert i et skatteparadis. Hun var flink Eva Jolie.
Kall det demokrati, kall det rettferdighet eller kall det kommunisme, men etter eller annet må komme etter de tusen industriers dage...

Et dikt og en tanke:

Min frykt for umenneskeligheten
gjør meg selv umenneskelig, eller noe sånt, huff, hvor ble det av gamle gode ivan?

Trengs alle steiner være på plass?Slik som de lærde sier.
Eller kan grunnmuren være råtten og skral?
Så lenge byggets videre plan er åpen og frisk.
Kanskje frykter vi nettopp det, at det uoppnåelige, umulige, utenkelige skal skje?
Fordi det betyr, at vi er mennersker og ikke dyr...

Hilsner fra grønne la Napoule
ivan

augusthilsen

Jeg har nesten lagt parketten ferdig i leiligheten min, og jeg er fortsatt løftet av change, som det jo er mange andre steder.
Fotsatt litt jobb igjen!

Ellers hadde jeg en uke med sol i Tyrkia sammen med Ivan (en kammerat av meg) og Thale (min kusine, gift med Ivan) og deres familie og venner i Marmaris. Det var kjempehyggelig!

Det var fint der, billig, bra mat og deilig nede ved sjøen. Folka som drifter turistnæringen er stort sett kurdere. De er søkende og fortalte litt om livet sitt.

Nå er jeg igang med jobb på Skullerud. Jeg hadde sommerundervisning tidligere på dagene, på kveldene klikket jeg sammen en meget hard og motvillig parkett. Temmet og vakker nå, brer seg utover som et mønstret vann, ikke mer en et tjern. Men jeg bor jo her alene og trives, selv om alene ikke er helt videreutviklene.

Vi har hatt noen plandager på jobb, med en psykolog i auditoriet i dag. Lett koserende om konflikter på jobb, og argumeterende for at alle har sine oplevelser av hvordan ting er, og at sykemeldinger, verneombud og andre kollektive løsninger brukes som maktmidler i konflikter.

Det hele var temmelig boring og lite rettet mot hva vi som arbeidsplass kan få til sammen. Som dere vet, burde vi som språkskole skaffe flere åpninger inn i eksisterende strukturer, slik at folk kommer inn, kanskje brukt dagen til å finne fart, og ikke hørt på en Nesliknede softpsykolog.

Jeg ville bare gi lyd fra meg her på bloggen, og ønsker alle kjente en god høst. Den tiden hvor lav luft og himmel slås sammen, hvor kulden og varmen smelter i hverandre i bevegende tid. Tiden for å lese, vokse, våkne opp, kjenne tid. Jeg har tenkt å lese litt, litt nordisk som nettstudent. Skoletiden min, grunnmurstiden snakker jeg om, var jo preget av mye alarmberdskap, og lite Heyerdahls nyskjerrighet. Jeg har nok strengt tatt behov for å ta en nærmere titt på en del ting.
De beste sommer-høst-blåbær-fiske hilsen fra ivan

Hilsen fra Gran Canria

Godt Nytt År!

Jeg kom hit 26. desember, men har dessverrre vært sjuk den første uka, kanakkers tett i brystet, blant annet. Ble raskt spurt: "vil du ha masken og sprøyta?" av den norsktalende sekretæren på legesenteret. Jeg er litt bedre nå og blir til 10. januar.

Kai ble sjuk, så det er litt ensomt, men sitter jo her på Heia Norge Bar med pc og greier, karbonadesmørebrød med løk, cervezas og en fernet, karbisen like god som den Harald anbefalte meg på Teddeys før jeg dro. Har lest VG i dag.

Jeg fikk meg et skikkelig fiskemåltid i dag etter å ha tatt båten inn til Arguineguin.
Det er fine fiskerestauranter her, og den fisken jeg spiste i dag var god. Folk som selger turer og tjenester er hyggelige, folk koser seg.
Mennene kortklipte, tatoverte, ser eldre ut enn de er og generelt slankere en kona.

Nyttårsaften lufta jeg meg litt på Valhall, håpet på Perståle, men ikke han, men i røykfulle lokaler traff et hyggelig par fra Fredrikstad. Hun aktiv i lokalpolitikken for FRP. " vi er for folk flest," som hun fortalte: Vi vil ha liket, og at vanlige folk skal nå raskt fram til makta, være seg mail eller sms. Hehe, hun gav meg mailadressen til seg sjølv, og spurte om jeg kunne sende inn noen linjer, som hun skulle sende inn til makta, om hva jeg har på hjertet vedrørende integreringsarbeid.

Han litt i tvil om FRP-linja, bodd i Texas hos faren, og fortalte litt derfra. Hyggelig å ta en tur ut, sjøl om jeg ikke var frisk.

Da jeg var på vei ut av båten i dag, på vei til det norske mekka, hoppa lege, brun og smilende inn i Røde Korsbåten som vugget rastløst ved kaia.

På vei hjem kom kapteinen ut, pekte rett mot det blanke juletret som sola dagtatoverer inn i det blå-grå havet. Der lå en lang, smal trebåt fra Zenegal, smekkfull av folk. De var tatt av kystpolitiet. Det tar 10 dager over hit. Nå var de omringet av to båter fra politiet og våre venner fra Røde Kors. Jeg ropte til kapteinen: vi er jo nærmere Afrika enn Spania, og at det strengt tatt burde være en afrikansk øy! Det ble litt stille, i Kirrusen, og han sendte meg et varmt smil. "Enig!"
De blir tatt hånd om av politiet og holdt fanget i 40 dager. Alle voksne blir sendt hjem, men ungdommene under 18 kan ha muligheter til å bli. De har ingen ting der de kommer fra, sa han.

Medisin
Det skremmer meg å være så tett i brystet, medisin er en human vitenskap. Den har grodd fram og gitt oss, kollektivet, gjengen, folka rundt jobben som sku gjørras, ord og begreper for mangfoldet og variasjonene i menneskers helse, medisinen har kategorisert det. Det som en gang i gamle, gamle dager, ble kalt latskap, unnasluntring, syting og klaging over vond rygg, eller noe mystisk man ikke visste hva var, fikk kanske navn isjas, eller prolaps eller hva vet jeg. Lege er jeg ikke.

Men jeg er tilhenger av å se sykdom som bad luck som skal og kan behandles mot, lindres, sykdom som noe du ikke har skylda for selv, det rammer alle, og medisin ikke som en disiplin i en verden av egne lykkehelsesmeder, som baker sin egen individuelle helsekake. Medisinenen er avhegnig av folket, og må ikke bevege seg bort fra det humane aspekt. Jeg nekter å ta skylda for dårlig helse og eventuell død. Til det er vi for sammenvevd i en kollektiv vev, som virker rundt oss og i oss. Vi kunne tidligere i vinter lese om manglede satsning for folk som har fått lungekreft.

Sammenhengen mellom helse, økonomi og samfunnsstruktur er med respekt å melde interessant. Per Fugeli sitter sådan på en svært viktig post i gamlelandet. De årne jeg har jobba i bydeleler for kommunen, ser jeg stadig vekk hvor sammenvevd psykiske, helsemessige og familiære problemer er med økonomi.
Mange av de folka som sliter med å tilfredstille krav om omsorg og adferd ovenfor seg selv og barna, påkrevd av staten, har også ofte, ofte grunnleggende økonomiske problemer.

Jeg venter på at Per Fugeli og drøssen av oss i systemene rundt klientene, påpeker urettferidghetenen i at Europas tidlige pensjonister kan håve inn godt ved siden av pensjonen, tenk bare på trygdede politikere med 500 ooo i pensjon og masse inntekt ved siden av, mens folk på langvarig sosialhjelp, som det finnes 10 000-vis av i Norge, trekkes hver krone de skulle tjene av en "fisketur" på jobbmarkedet. Jeg trur fiskelysten også ville øke om ikke fisken ble tatt fra dem, slik Carl- I Hagen og andre får lov å ta med sin fangst hjem. Det er det Per Fugeli burde drive fram. Eller Arbeiderpariet! La disse folka få tjene fritt ved siden av, det ville bety enormt for disse familiene. Ja, påpeke kronas helsebringende effekt og stabiliserene mulighet.

Godt Nytt År igjen Venner!
Hilsen ivan

Forfatter Dag Solstad har skrevet i samtiden om vår tid.

http://vg.transact.no/Item.asp?GroupID=132&Group=Politikk+%2D+Norsk&ThreadID=1412793&Thread=Om%20demokrati%20og%20deltakelse%20og%20det%20Solstad%20skriver

Av medlemnovember

Ivan_johsnen@hotmail.com

Forfatter Dag Solstad har skrevet i samtiden om vår tid.

Ytringsfrihetens vilkår er blitt forandret med internett. Derfor kunne også et lite tidskrift nå fram til så mange mennesker som brydde seg om publiseringen av muhammadtegningene. Hva finnes det egentlig i denne kraften? Dag Solstad kritiserer en dum og selvgod vestlig holdning til ytringsfrihet, og som i mangel av noe annet brukes til å herje med andre folk. Dette lar jeg her ligge, men jeg ønsker å ta tak i det jeg oppfatter som en del av den grunnmuren hans mediasyn hviler på.

At folks aktivitet på nettet har kraft viser seg i disse dager gjennom å kunne få betydelig påvirkning ikke bare i Dag Solstads liv, men også for mange av Midt-Østens folk, folk som i dag får lite av de oljeinntektene som hentes ut av deres land. Fra lørdagsradio en helg i sommer hørte jeg USA korespondenten si at ungdommer og førstegangsvelgere mobiliserer for politisk bevissthet og for stemmegivning i det kommende valget. Noe korrespondenten mener kan slå positivt ut for et maktskifte i USA. Bloggerne vil kunne komme til å forandre USA, sier hun. Dette viser med all tydelighet at bred tilgang til å kunne ytre seg er viktig.

Jeg har også nylig hørt norske ungdommer fortelle i et program på NRK 2, hvordan de bruker

nettsiden ”SI Det” til å diskutere ting de synes er viktig.

NRK 2 viste også forleden et meget interessant program fra Egypt hvor folk brukte data og annen moderne teknologi i kampen for at flere partier kan stemmes på ved valg.

Dag Solstad sier i siste utgave av Samtiden sier at ytringsfriheten ikke må vernes i fredstid. Hvorfor sier han ikke isteden at ytringsfriheten bør pleies og dyrkes?

Dag Solstad skriver blant annet i siste nummer av Samtiden om hvordan ytringsfrihet som hellig ide undergraver det kritiske blikk på hva som ytres, og at ideen om det hellige fri ord, skygger for den kritiske silingsevnen som en smalere, mer kritiskstyrt, profesjonalisert, slik jeg forstår ham, offentlighet borger for.

Hans (deres) bibliotek blir stående i artikkelen som motvekten. Dette kjølige rommet hvor han kan trekke seg tilbake til sin (deres) valgte litteratur. Bøker som også har vokst fram i tider hvor makten selv har trukket strenge linjer for hva som egner seg å dele med folket. Dette skillet mellom forbudt og lovlig tekst har i historien også kunnet virke som en trigger og en grensedragning og kan ha fremdrevet gode tekster, nettopp ved at disse har hatt sin nødvendighet, og gjennom sin litterære legitimitet har kunnet finne veien til Solsdads (deres) og andres hyller, på tross av mer eller mindre mislykkete forsøk på å få disse utgivelsene stoppet.

Slik føler Solstad seg trygg på at i vår del av verden trues ikke disse nødvendige utgivelsene av forsøk på å få de stoppet, men heller av motvekten, nemlig den store flyten av dårlig journalistikk. Denne drevet av profitt jag. Rissende penner som lager ubetydeligheter og krenkelser av folk, om til en litterær lett fordøyelig junk. Mikrofon og kamera presses inn i kjendisers brylluper, og slik tråkker på det vi alle ønsker å kunne beholde som vårt.

Solstad peker på mye ved vår medietid som ikke er særlig kritisk i dag, en medietid i hans øyne som neppe kan sies å bringe oss videre verken som lesere i (våre) bibliotek, eller som gir oss ytringer som vi igjen kan fylle bordet med en sommernatt. Hele denne suppen av sladder blir stående som en temmelig dum tåke.

La oss se den i forhold til våre amerikanske førstegangsvelgeres forfattervirksomhet. Eller for å være litt patriotisk, våre ungdommer som forteller om sine ytringer på nettstedet ”Si Det”.

Nå kan jeg utfordre Solstad!

Er det slik at det er bredden på tilgangen til ytringer som truer hans (deres) bibliotek? Der inne hvor han kan puste fritt, slik han åpent forteller det i Samtiden?

Hvordan skapes i så fall en motkraft til det billige som selges alt for godt?

Som folks penger gir rom for i form av antall SE og Hør kjøp, og som skaper mulighet for at (de) kan fortsette med dårlig journalistikk.

Er det også slik at folkebredden, bunnlinja, har mulighet til å være del av motvekten til dumskapen? At selve åpenheten ytringsmuligheten gir, må oppevalueres av Dag Solstad? At han må åpne for likeverdige møter mellom, ja skal vi kalle det mester og elev?

Det kan bli motvekten til det som i stor grad skapes av medier som ønsker å gjøre profitt på folks ublue kåthet på kjendiser, og på folks lette aksept av rask og overflatisk journalistikk. Er egentlig biblioteket ditt (deres) så privat, eller kan du flytte det ut?

Solstad peker på en idolisering av ytringsfriheten, og at denne altså truer kvalitet, han skriver i Samtiden: ”…ytringsfriheten tyter gjennom veggene, fra avisene på dørmatta og gjennom røret fra TV-apparatet til min leilighet. Det er i hvert fall et faktum at den ene (den hellige ytringsfrihet) truer med å slå den andre (biblioteket) i hjel”.

Våre kunstnere og forfattere har i de siste årene fått en del medforfattere. Noen driver en ganske ensom ørkenvandring på sin egen blogg med sporadiske besøk av bestemor og et par kompiser, mens andre deltar aktivt som unge amerikanere i dag. I stedet for Solstads dystre spådom om hundrer av år i en tidsalder preget av fordummende skriverier ute i offentligheten, kan selve offentligheten gjøres konkurransedyktig ved at statusen til trykkplasser på nettet, og folkemøter, heves nettopp ved at folk som er autoriserte deltar på lik linje i vårt felles bibliotek, som moderniteten også legger til rette for. Frigjør tekst, kunst og politikk fra kjapp økonomisk publiseringsprofitt.

Ved at dyktige folk deltar i nettdiskusjoner og deler sine betraktninger bredt, vil kanskje folks hunger etter også å se kjendiser i brudestasen avta noe. Det vil skape en konkurranse til det overfladiske, og dårlige som får noen og en hver til å skjemmes her ute.

Vil det at flere som han deltar i, og dyrker fellestrykkeplassen, åpne for at mange etter hvert tør ta av seg nicet på nettet og kjenne virkelig på at de også er en person både med rett til å ytre seg med fullt navn om de ønsker, og at det de sier smelter inn i, og blir del av, ikke en forsøplet virkelighet som Solstad mistrives i, men i selveste Solstads (vårt) bibliotek?

Er ikke en av vår tids styrke at vanlige folk kan og vet en masse, og har sterk forbrukermakt i form at full lommebok, men kanskje mangel på ytringsplasser som er respektert av kloke folk som Solstad?